Heija, bloggen!
Nå fikk jeg lyst til å skrive litt, så da gjør jeg det.
Hest har blitt en stor del av min hverdag og jeg håper det fortsetter slik,
selv om jeg vet at det kommer til å bli vanskelig når jeg flytter tilbake til Oslo..
Er nesten så man skulle blitt her oppe?
Neei, kan ikke det, da! Heheheh..
Jeg er jo passe misunnelig på min kusine, som går på Fjordane Folkehøgskule i Nordfjordeid.
( Les bloggen hennes her: http://horzzeblack.blogg.no/ )
( Hjemmesiden til skolen her: http://www.fjordane.fhs.no/ )
Skolen virker helt super og jeg får jo lyst til å gå der selv,
men det er for langt unna og jeg har litt andre planer for livet mitt akkurat nå.
Jeg kan jo kose meg med hestene på gården her i halvannen måned til,
så skal ikke begynne å klage helt enda.
Den nyeste hesten på gården her, Furuna,
har jeg fått fri tilgang til, så jeg kan bruke henne så mye jeg vil.
Bedre kan det vel ikke bli?
Det som er dumt er at jeg i starten av januar prøvde en av dølahingstene til en bonde oppi høgget her,
og den kastet meg av - to ganger.
Heldigvis hadde det snødd masse dagene i forveien, så jeg hadde myk landing!
Hjelm og sikkerhetsvesten var også på, selvsagt!
Uansett, etter dette har jeg vært ganske redd for å ri.
Jeg sitter hele tiden og venter på at hesten skal bukke og kaste meg av og det går jo ikke.
Jeg blir helt gelè i beina og nervøs!
No' så dumt?!
At jeg, som har ridd i 10 år, plutselig skal bli redd for å ri, bare pga èn liten hendelse?
Men, jeg har aldri vært borti bukkende hester før.
Jeg var vant til en kjempe snill fjording, med litt fart i, vel og merke, men aldri no bukking.
Dette var en helt ny opplevelse for meg og veldig skremmende.
Norunn sa til meg når jeg kom hjem fra den mislykkede hingsteridningen
"Man skal falle av hesten 100 ganger før man kan kalle seg en god rytter!"
Det er liksom ikke dèt man vil høre etter sine første fall,
men det ligger noe i det hun sa.
Det er selvsagt skremmende å oppleve noe for første gang,
men når man gjort det 100 ganger så er det ikke no big deal lenger?!
Så nå har jeg bare 98 igjen før jeg er "kurert"!
Lisa, som har tre av hestene sine her, sier at hun ikke blir redd når hun blir kastet av - hun blir sint.
Tenk så deilig det må være!
Hesten kaster deg av og du bare "Fuck you!", setter deg opp igjen og rir videre!
Fantastisk, jeg skulle ønske jeg hadde den tankegangen, driven og "gutsen"!
Jeg har ikke tenkt å gi opp hest og har bestemt meg for å jobbe med det.
Det er ikke en voldsom frykt, men jeg greier ikke å slappe av og konsentrere meg helt når jeg rir.
Jeg får hele tiden flashbacks til dølahingstsirkuset og det var jo ingen hyggelig opplevelse.
Men dette skal gå over!
Går så fint, så!
Men nå skal jeg og Gaya gå og legge oss!
Hejdå!
:D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar